Første skuter på Knatten

Det er alltid risiko forbundet med en førstegangsbestigning. Det er noe som alle vet, særlig de som har prøvd og ikke fått det til. En annen ting som alle vet, er at nordsidene er de barskeste. Og vi har funnet ut at den eneste løsningen for å komme til toppen av Skjerveknatten MÅ være gjennom et toppstøt via den beryktede Nordtraversen. Hva kan gå galt? Alt.

Vi har allerede prøvd én gang. Hva kunne vel gå galt den trettende dagen i desember? Det ble en katastrofe, med velt, motorstopp, retur i skam (uten skuter) og redningsaksjon med risikofylt tauing dagen etter. Verst av alt, vi kom ikke høyere en 640 m.o.h. og var ikke engang i nærheten av Nordtraversen før det gikk skeis sideveis.

Nytt år gir nye muligheter, og alle dumheter fra året før er glemt. Blanke ark er det som gjelder. Pluss kaldvær og masse snø. En ekspedisjon blir stablet på beina i rekordfart. Gruppemedlemmene har bred erfaring og interkommunal base. Vi har en debutant fra Vestre Gran, to smågutter, muligens delvis i skolepliktig alder, fra Nordre Oppdalen (pluss faren deres), en tidligere skogsarbeider fra Gran og til slutt de to fra Kalvsjø som dummet seg ut 13. desember. Vi har tatt med et verandaflagg. Alt ligger til rette for suksess!

Vi kommer 5-600 meter før vi må stoppe for å rydde et trevelt. Makan til start. Er dette et forvarsel? Skeptiske fortsetter vi innover Skardbrennvegen, forberedt på det verste. Vi kommer opp Mannefallet og inn til Sauebingen uten flere problemer, og det begynner å snike seg inn en positiv følelse og spredte tilløp til tro på dagens prosjekt. Trugene settes på, fortroppen tramper innover og måker ivrig igjen alle mulige veltefeller for skuteren. Bak kommer skuteren og kvistelaget fra Nordre Oppdalen. Denne organiseringen ser ut til å være en potensiell vinneroppskrift, men hvor lenge kan denne medgangen vare?

Vi passerer omsider punktet for fadesen i desember i overlegen stil, og kun kort tid etter er vi oppe på Stormyra. I sola der oppe, klyper vi oss diskret i armen og bevilger oss en interkommunal matpause. Nå gjenstår det en kort strekning, før vi etter planen skal dreie nordøstover og begynne på den fryktede Nordtraversen.

Planen er å gjenta suksessen med en fortropp på truger. Nordtraversen er skrå, smal og eksponert, så her må det gjøres et meget grundig forarbeid. Til spadene, alle sammen! Skogsarbeiderens kone har fulgt sporene etter ekspedisjonen, og trugeteamet får en ekstra vitamininnsprøyting. Det måkes og stampes frenetisk. Vi sloss mot elementene, dagslyset og tanken på folk som kan tenkes å tenke at vi sikkert dummer oss ut i dag. Midt i det mest eksponerte partiet av Nordtraversen skimter vi for første gang toppunktet, en gang et helt utenkelig mål for en snøskuter. Vi kaster oss over truger og spader for et siste krafttak mot toppen, og krones med suksess. Kort tid etter bryter snøskuteren seg opp Nordtraversen og når toppen av Skjerveknatten, der den møtes av jublende ekspedisjonsmedlemmer og verandaflagg.

Som seg hør og bør blir det en kort feiring, og et fellesfoto av ekspedisjonsmedlemmene. Vi kan imidlertid ikke bruke for lang tid der oppe, frykten for oksygentap, nedkjøling og plutselige værendringer er ting vi har hørt mye om. Vi tar oss likevel tid til å skrive oss inn i besøksboka, som de første i 2021. Og som de aller første som hadde med seg en snøskuter opp til toppen av Skjerveknatten, 678 m.o.h.

FIASKOTUR: Forsøket den 13. desember endte i ydmykende, men vellykket redningsaksjon
NYTER ØYEBLIKKET: Ekspedisjonen feirer å ha beseiret Nordtraversen. Frykten for plutselig motgang fører til et kort opphold på toppen av Skjerveknatten. Medlemmenes navn står i boka som ligger i postkassa på toppen, så det er bare å gå opp hvis du vil finne det ut...