Foto: Gulbrand Rudsengen og Asbjørn Briskeby fisker ved Ytterdammen på Skjerva, ca. 1950.

Historier

Skrevet av Ole Gulbrand Rudsengen

"Hva sa"?

Det fortelles at sagmester Hans Skjelbreia ble kalt «Hva sa», for han hørte så dårlig. En morgen var han under saga for å sette på reimene i fart. Han fikk hektet busserullen og vadmelsbuksa fast i reima, og fikk seg et rundkast rundt drivhjulet. Da han ble liggende etter rundturen var han nesten uten klær. «Du Reidar, du får gå sta etter noe klær tel meg du», sa Hva sa med fattet røst. Morstadkara forteller at det var så lite plass mellom drivhjula og taket at hæljerna til skoa til «Hva sa» slo oppi taket under rundkastet. Spora fra hæljerna kan sees i taket den dag i dag.

Jon Skjerva (1866 - 1937)

Jon Skjerva var en skøyer og likte å legge på litt når han snakket med folk. Jordene som han dyrket lå rundt husene og ned mot vannet. Det var som et småbruk å regne. En vinterdag som han drev med noe arbeid ute på tunet, kom det en del fremmedfolk forbi på ski. Jon kom dem i møte, for han likte å prate litt når anledningen bød seg. Praten gikk livlig. De ankomne var litt nysgjerrige også, og de var vel litt forundret over at det lå et gårdsbruk så langt inne på skauen. De stod og så utover Skjervevatnet, og det var ikke så godt å skille mellom land og vann. Så var det en i flokken som tok ordet og spurte hvor stor gården hans var. Jon rettet seg litt ekstra opp da spørsmålet kom, hevet røsten og svarte: «Ja, det er dissa smålappene her rundt husa da, men det er Blåmyra der nede som er godjordet mitt», sa han og pekte utover Skjervevatnet.

Storfisken som Jon Skjerva hogg i Skjervevatnet

Ragnvald Sogn forteller denne historien i bygdeboka for Nordre Oppdalen (2006):

I gamle dager var det nokså vanlig å ta fisk på jøstring (lystring). Dette skjedde i gangstiden om høsten når auren gikk opp bekker og elver for å gyte.

Jon Skjerva hadde selvfølgelig jøsterutstyr tilgjengelig, og en sein høstkveld tok han seg ned til oset der Vesleelva renner ut i Skjervevatnet. Herfra og oppetter elva hadde han tenkt å prøve fiskelykka. Han fikk snart tent opp karbidlykta og kom seg fram til kanten av oset og sendte lysstråla ut over vatnet. Først søkte han litt nedover, siden litt oppover. Så gikk han noen forsiktige skritt videre. En måtte gå litt varsomt fram slik at fisken ikke ble skremt, men lyset som skinte ut i vannet nærmest stimulerte fisken til å stå stille.

Etter Jons forklaring fikk han plutselig se et uhyre av en kjempefisk med en spord som svakt rørte seg. Sporden var stor som et spadeblad. Fisken ellers minnet om en tømmerstokk i lysskinnet. Spent som ei stålfjær, med lykta i den eine handa og jøsteret høyt hevet i den andre, nærmet han seg udyret og gjorde klar for tidenes mesterhogg. Han la all sin kraft i og siktet seg inn på den grove nakken. Alt skjedde utrolig fort: Gaffelen på jøsteret boret seg godt fast i den enorme fiskenakken. Først stod fisken som lammet. Jon holdt godt i skaftet med begge hender. Så tok den svære sporden til å vibrere med enorm kraft og utover Skjervevatnet bar det med både fisk og mann! Jon slapp ikke taket, for denne fisken måtte han berge til lands. Ettersom Jon gladelig fortalte denne historien gang på gang med alle han kom i prat med, ble rundene der ute i oskanten flere og flere, før fisken utmattet endelig lot seg hale inn på land. Jon ble helt gjennomvåt etter denne ville ferden og måtte avbryte den videre jøstringen opp Vesleelva. Han hadde mer enn nok med å dra storfisken den bratte vegen opp til gards.

Foto: Ole G. Rudsengen

Lystring i Elvestubben ved Aklangen

Lystring eller «jøstring» som Hadelendingene sa, foregikk om høsten i elvene. Lysteren er et gaffellignende fiskeredskap med flere tinder av metall, utstyrt med mothaker og festet til et treskaft. Ole A. Lillemoen som hadde hytte ved Fuglesangen ved Aklangsoset, fortalte om flere fine fangster i kulpene oppover Elvestubben. Fisken gikk opp elva for å gyte, og jøsterfiskerne bevegde seg forsiktig oppover elva med karbidlamper som lyskilde. Fisken ble på et vis paralysert et øyeblikk av lyset, og da måtte fiskeren være rask, og spidde fisken med jøstergaffelen. Ole fortalte at den største fisken en av brødrene hans hadde tatt i Elvestubben veide 3 kilo. Jøstring er forbudt i dag.

Storfisken på Grøa

Ragnvald Sogn fortalte meg en fiskehistorie fra Grøa da jeg besøkte han i desember 2018. Han og broren var ute på Grøa og rodde. Borti Måsabekken drev Jonette Hvalsbråten og ei anna eldre dame og tok opp garn. Fiske var en viktig matauk før i tida. Plutselig hørte Ragnvald og broren hoiing og skriking fra damene. De rodde bortover, og da de kom nærme nok, så de at damene øste vann inn i båten! «Har dere øks», ropte de. Det hadde ikke kara med seg. Grunnen til at de trengte øks, var at de hadde fått en volsomt diger ørret i garnet. De øste vann inn i båten for at fisken ikke skulle sjøldaue. Ved Sørtangen ble øks hentet, og fisken fikk et velrettet slag i skolten. Damene ordnet til middag til naboene, fisken var for stor for to. Til og med grosserer Frøen ble invitert. Det hadde blitt et lystig lag utover kvelden.

Revjua på Fattiggården

Eva Gaarder forteller om magesjau på Fattiggården: «På Skjerva lå det ei lita kjørehytte som gikk under navnet Fattiggården. Den tilhørte Gran almenning og hadde sengeplass til 10 personer. Fattiggården ble brukt av tømmerhuggere og karer som kjørte tømmer med hest til sagbruket. Karene bodde i kjørehytta hele uka, og arbeidet ute i all slags vær. I Fattiggården var det en svartovn, og ved den tørket de klærne sine etter en våt arbeidsdag. På svartovnen lagde de også maten sin. Noen stekte flesk, og andre varmet opp supper og andre retter som de hadde med seg hjemmefra. Det var ofte lang kø når karene skulle lage seg litt mat. Så var det en gang at magesjauen herjet i bygda, og det gikk ikke bedre enn at karene på Fattiggården ble ille plaget, en etter en. Til slutt var det bare to personer som var friske, og en av dem sa overlegent: «Det er bare de sprekeste kara som står i mot». Dette skulle han imidlertid ikke sagt, for det hadde seg slik at en av kara med mageonde ble mektig irritert. Han sneik seg ut og fant seletøyet til hestene og skava av litt bogringsskav fra bogringen. Bogringsskav var hestesvette og avfall fra hestekroppen. Det skulle ikke mye til av dette stoffet før magesjauen kom! Han fikk snart anledning til å lure stoffet opp i kaffekoppen til sprekingen, og var tilfreds med seg sjøl. Det hadde seg slik at sprekingen lå i køya over ham, og da natteroen senket seg over Fattiggården, fikk sprekingen et alvorlig illebefinnende av mageonde. Han rakk ikke ut av senga før sprutoppkasten kom, og traff synderen i underkøya»!

Godt fiske!

Gulbrand Rudsengen (1912 - 1988) forteller om storfiske på Skjerva i hytteboka:

Åbboren biter bra på kime. Du kan nesten ikke fiske. Har ikke bruk for all denna fisken. Hadde det vært fryser her, skulle jeg fisket den kanon-full på 2 dager og ei natt, men den kan gå ute i vatnet og eta seg stor og sterk. Da skal jeg fange en, setta på`n sæla og bruke`n til hest, så slipper jeg å ro båten!

Etter endt bespisning med påfølgende slukking av tørste struper, lettet vi anker for abborfiske på Sagbanken. Da vi kastet anker, var vi 37 båtlengder fra ei bjørk i nord, og 73 båtlengder fra ei furu i østlig retning. Nå var det vi sto ansikt til ansikt med alle storfiskeres drøm - Skjervas abborfamilie. Her stod den så tjukk som graut. Vi måtte bruke årene og måka unna noe ta`n så vi fikk agna uti! Det varte ikke lenge før båten nærmest var full, og vi lettet anker for kurs mot Steinodden.

Første pinsedag beit fisken så fryktelig at vi måtte gå langt opp i skogen når vi skulle agne. Ellers hadde fisken faktisk tatt marken i markboksen!

Jeg tok ei røye i dag på Vika-varpet som hadde mangelsjukdom. Hu var så bleik og blå under øynene. Hadde på enda ei. Men da jeg fikk a oppi vasshølet, fikk a se meg. Da forsvant svinet, gikk rett ned på bånn og bårra hue langt ned i gjørma.

Vi satt på ræva under ei furukrone. Etterpå vart jeg så hissig og rysjesugen at jeg dro ut på isen og tok opp 2 store røyer og en skomaker. Jeg fikk igjen trua på fisken og meg sjøl.

Gulbrand skriver i hytteboka si i 1964: «Onsdag tok Kolbjørn Tangen og jeg opp to nett som vi satte ut på Kværnstuen grunne. Vi fikk mange kilo fisk. Den største, som var en abbor, veide 1425 gram! Jeg har tatt abbor på 1200 gram, men denne har ikke jeg sett maken til her i Skjervevatnet i allfall».

15 kroner i bot

En gutt fikk 15 kroner i bot på Skjerva i 1918 fordi han buldra som en orrhana en kveld og skremte ei jente som bar posten!

Edvard som blinddreit på saga

Edvard Kvernstuen var en original og ungkar, forteller Magne Hvalsbråten. Edvardstangen, den lille odden i nordenden på Skjervevannet er oppkalt etter han. Edvard bodde der i ei lita hytte på 10-15 kvadrat. For å ikke tråkke igjennom isen, hadde Edvard merket en sikker vei over sundet bort til saga. Magne jobbet med Edvard på saga, der Edvard jobbet som sagfiler. Edvard ba ofte folk hjem til seg, men når det endelig kom besøk, var han alltid på vei ut. «Dere får unnskylde, men jeg må bort til a Betzy en tur». Magne til han at «nå får du holde deg heme, for nå skal vi ha en kaffedråpa». Ellers jobbet Edvard også på Sørtangen revegård hos Trygve Sogn.

Han Edvard fløy ofte på do. Kara på saga sa ofte at «nå blinddreit du, Edvard». «Ja jeg var ordntlig drittreng, Ænders», sa han. Egentlig tok Edvard seg noen småpauser på dass for å ha litt tid for seg sjøl.

Religiøs bærer på saga

Mikal Lien, Karl Holmen og Einar Rønningen var noen av bærerne på saga. Det var tungt arbeid, der tunge furubjelker skulle legges til tørk på sagtomta. De gikk med ei pute på skuldra for å beskytte seg noe. Alle arbeiderne gikk med busserull. De hadde vært hos Nielsens veveri på Gran og kjøpt seg busserull. Det fortelles at en av bærerne som het Bergersen var jøtt religiøs, så han stoppet rett som det var med stokken på aksla, plukket fram Bibelen og ga seg til å lese. Han trengte et gudsord under arbeidet. Kjell Morstad forteller at broren hans hadde blitt fristet. Religiøs som han var hogg han av seg det eine beinet for å gjøre bot!

Eva Gaarder forteller om hogst på Handklemoen:

«Sommeren 1941 dro min far og andre skogsarbeidere inn til Skjerva, der de ble fraktet med robåt ut til Handklemoen i Skiten (Skytten). Handklemoen er ei stor øy, og skogen på øya var hogstklar. Karene kom vel fram, og de satte igang med å lage en gapahuk hvor de skulle tilbringe nettene hele uka. Gapahuken bygde de inntil en stor stein som skulle fungere som ildsted. Taket på gapahuken var laget av bark som de flådde av grantrærne. Sengeleiet var av granbar og mose. Det var krigstider og dårlig med mat, men det var bra med fisk i Skiten på denne tida, for det meste abbor. Skogsarbeiderne fikk rasjon på boksemat og hvalspekk på grunn av tungt arbeid, og det kom godt med. Hvalspekket stekte de som flesk. Myggen var til stor plage om nettene, så karene krøp godt innunder vatt-teppene om natta. Redskapen de brukte under vedhogsten var øks og svans, og betalinga var 80 øre reiset. En mann kunne klare 10 reis om dagen».

Lang skolevei

I bygdeboka for Nordre Oppdalen skriver Marthe Opsahl om skoleveien fra Øståsen i 1930 årene:

«Jeg er født og oppvokst på småbruket Skjelbreia, nord for Skjerva. Skjelbreia ligger i Gran kommune, og jeg skulle egentlig gått på Romholt skole. På grunn av den lange skoleveien, fikk jeg lov til å begynne på skole i Lunner kommune, på den gamle Heierskolen i Nordre Oppdalen. Waaia, Sogn, Tangen, Kvernstua og Stokk på Skjerva, hadde også skolebarn. På den tida gikk vi bare på skolen annenhver dag, men det passet ikke sånn at jeg hadde noen å slå følge med på skoleveien. Sju år gammel, i 1935, hadde jeg min første skoledag. Det var ikke vei fra Skjelbreia, kun en sti rundt vannet som førte videre til Waaja, ca 1 kilometer lenger nord. Fra Skjelbreia til Heierskolen var det ca 6,5 kilometer, og jeg beregnet 2 timer til skolen. Vinterstid gikk jeg på ski over vannet. Var det fint skiføre, kom jeg for tidlig på skolen. Var det kladdeføre, kom jeg for seint. Far hadde laget fine ski med sukkertopp til meg, men det var ofte slitsomt å ta seg fram på all slags føre med parafinvoks som eneste skismøring. Jeg bekymret meg for hvordan jeg skulle finne fram dersom jeg falt og slo istykker parafinlampen. Til tider var det også mye elg i området. En gang telte jeg 17 stykker på jordet.

Det var med lettelse jeg nådde Kjørstua. Derfra var det vei, hester og folk som skulle til skogs for å hente vinterved. Kjørstua var hvilested for hestene og karene kunne kjøpe kaffe til nisten sin. Veien gikk videre til Koperud. Derfra kjørte jeg Koperudsjordet, fortsatte til Stubne og gikk gjennom Heiermarka til skolen. På den tida var det ofte kalde vintre, og jeg kan huske at gradestokken viste minus 42 på Kjørstua. Mange ganger var jeg sliten, våt og kald. Jeg hadde forholdsvis bra klær, men støvlene var ikke fóret og var ofte stive av frost. Høst og vår var verst, spesielt når isen var så dårlig at jeg ikke kunne ferdes på den. Jeg hadde ski og gikk utenom råk, men det kunne være vanskelig å komme av isen hvis den hadde løsnet fra land. En dag jeg var på vei hjem fra skolen, fikk jeg se et stort hull i isen. Far og Svarten hadde gått gjennom isen tre ganger da de var på vei hjem fra tømmerkjøring. Heldigvis hadde det gått bra. Når isen ikke var farbar lenger, måtte jeg benytte stien rundt vannet igjen. Jeg gledet meg til vannet ble isfritt, for da kunne jeg bruke båt. Iblant var det sterk vind, men jeg var så vant til å ro at vinden ikke var noe problem. De to siste årene fikk vi ny skole, Nordre Oppdalen skole, og da ble skoleveien heldigvis noe kortere».

Årstidene på Skjerva

Utdrag fra hyttebøkene til Gulbrand Rudsengen:

Våren:

"Jeg skriver og draumer om vår, sønnavind, bekkesjå, lukt - eim av grov, råtten snø! Måltrost og orrhanaspill. Eim av bar bakke, furunål, abborblad, røye, kaffi dr. Solsteik, brone ansikter. Ferdig med kuldegrader, snømåking, vinter og elendighet. Nytt håp, gode inntrykk av liv og rørelse igjen uten elendigheta".

Sommeren:

"Da jeg så ut gjennom vinduet ved 6 tida i dag tidlig, måtte jeg snu meg rundt og se ut igjen. Et merkelig fenomen åbenbarte seg for mine øgon: Det var klarvær! Jeg så det sjølv, skjønner du".

Vinteren:

"Sommernatta er lang, men vinternatta er enda lengre og kaldere - fysjom"!

Høsten:

"Det er høsten. En kommer ikke fra det, dessverre. Men fager er lien! Fargene er djupe og beroligende for nervene. Snart kommer snøen og gjemmer det hele, og du begynner å lengte etter å oppleve dette på nytt. Sånn er livet, et pust i sivet".

Andreas Støa, ca. 1970, med kraftige åretak.
Gulbrand Rudsengen, ca. 1980.
Fest ved Sørtangen på Grøa ca. 1940. Fra venstre: Peer Rustad, Ragnvald Sogn, Ole Andreas Lillemoen, Karl Sogn. og Henry Rønningen. Foto utlånt av Ragnvald Sogn.

I boka "Der spora slutter" skriver Finn Holst om harejakt. Ofte jaktet han i vårt område, og vi tar med noen gode historier fra vårt område:

Storjageren Galla

av Finn Holst

Galla lærte fort å stå for berg også, særlig etter en herlig jakttur i Kampenområdet. Helg etter helg hadde vi jaktet på en hara der borte. Losene gikk over stokk og stein, i daler og søkk, gjerne i timevis uten at pus kom på skuddhold. Men når jaget kom på vestsida av vannet Øytjern, ble det tap og aldri gjentak, tross Gallas iherdige leting. En helg ville vi ha en klarhet i dette og utvidet bemanningen. Far, bror min, Kåre fra nabobygda og jeg stilte til start. Denne jaktdagen husker nok Kåre så lenge han lever. Han og jeg skulle gå i forvegen opp dit som alle tapa hadde vært. I ei bratt og ulendt li sørvest for tjernet. Da vi var på plass, hørte vi at Galla hadde fått haran på beina, og det låt herlig i liene som aldri før. Han var flink til å nyansere målbruket og du kunne lese han godt hvor langt han lå etter haran. Langt om lenge begynte losen å nærme seg der vi satt, og spenningen var påtrengende. Vi hadde blitt enige om å ikke skyte haran om vi fikk se den, men se hva den foretok seg. Haran er jo et fasinerende vesen, og gjør det helt utrolige for å riste av seg bikkjejævelen som ligger der bak og holder slikt uhorvelig leven. Jo, der kom den, stor og grå i fargen. Dansende lett over mosebelagte vindfall og opp mot noen store steiner som hadde rast ut av en bergnabb der. Plutselig ble den borte for oss i det Galla kom halsende etter. Han tok straks til å ringe rundt bergura, men fant ikke noe utspor. Da resten av jaktlaget kom etter, tok vi til å lete vi også. Haran måtte ha gått i berg, som vi jegere sier, men hvor i all verden var den? En stor og flat steinhelle hadde i sin tid sklidd ned fra en bergnabb og lå tett inntil bergveggen. En liten åpning var det der, men sannerlig ikke stor. Langt der inne fikk vi se bakstussen på gråpus med øra bakover og dørgende stille. Jeg tror knapt den pustet. Galla oppdaget den også nå, og det ble en stålos av en annen verden. Han gravde i bakken så mose og grus stod som en røyk bak han, men bare hodet fikk han inn under steinhella. Hunden måtte bindes. Med en lang rognpåk med kløft i enden, prøvde vi å tvinne inn i haraulla og dra den ut på den måten, men nei, det gikk ikke. Med noen vedstokker som lå i nærheten, fikk vi lirket noe på hella. Kåre skulle gjøre jobben med å dra haran ut etter bakbeina. Galla ble mer og mer vill og holdt et forferdelig leven. Så skjedde det: Mens Kåre lå i ålestilling under hella og holdt haran i bakbeina, røk halsreima til Galla, og dermed satt bikkjekjeften i baken på Kåre. Haran skreik, ikke mindre skreik Kåre, og Galla knurret der han hadde fått godt tak i buksebaken. Det var slikt leven at til og med jaktpolitiet, Halvor Maurtvedt, som var i området, kom for å se hva som stod på.

Det hører med til historien at vi fikk ut haran, slapp den løs med Galla halsende etter med et målbruk værre enn før. En stor runde gjorde haran, ned mot Aklangen og Minnestusetra, før den atter var på vei tilbake mot sitt skjulested. Men da ble den møtt med en Nitedal rød nr. 3, og Galla fikk sin velfortjente harainnmat. Når Kåre kom på besøk, knurret Galla morskt mot ham. Denne haratyven under steinhella satte han ikke noe særlig pris på.


Ole og a Olea

Fortalt av Ole A. Lillemoen

Ole og a Olea hadde blitt gamle og stivbeinte, men på jakt skulle dom. Gammer`n hadde ansvaret for våpen, og kjærringa pakka det som skulle til av sul og kaffe, samt ammunisjon.

Dom satte seg på post, og plutselig kom haran flygenes. Han Ole reiste seg opp og spente etter haran! "Hvorfor skaut du ikke, a gitt", ropte a Olea. "Jeg glømte at jeg hadde børsa jeg gitt", sa`n Ole.


Go´bikkja

Fortalt av Ole A. Lillemoen

Jeg hadde slik ei jøtt god jaktbikkje som hette Passopp. Tok jeg ned hagla fra veggen, jaga`n hara. Tok jeg ned rifla, jaga`n ælj. Så var det en dag jeg hadde tenkt meg ned i Aklangen for å fiske litt. Jeg ville ta med`n Passopp for turens skyld, men jeg kunne ikke finne bikkja no`n stann. Jeg ropte og søkte etter`n på tunet, men ikke noe bikkje var å se. Så gikk jeg bak låven, og trur du ikke: der sto`n jaggu meg og grov mark!

Da`n Passopp vart gammal, og jeg måtte ta`n, tenkte jeg at jeg sku laga meg skaraladder ta skinnet hass. Når jeg går på æljtråkk innpå åsen her med ladda på beina, så reiser busta seg på dom, og det er akkurat som om det knurrer inni der!


Haralos i Aklangen

av Finn Holst

Det var mens jeg fortsatt jakta litt i Kampenområdet at jeg tok meg inn til Skjerva med Peik som følgesvenn. Jeg ville ta meg sørover fra hyttebyen på Skjervetråkket og til østsida av Skjervevatnet. Skjervemoen hette det der, en rabbe som drog seg sørover. Her var det fin blandingsskog av furu, gran og bjørketrær, og egentlig bedre fugleterreng enn for jakt på haran. Her lå flere småputter og vatn, hardstappa med abbor. Derfor navnet Abborputten på en av dem. Den var ikke større enn at om en fiska med andersdupp og tok litt for hardt i når en skulle kaste, kunne fort dupp, krok og mark havne i lyng og måsa på andre sida.

I et litt større vatn som het Hesterær, var det brukbar aure også, ble det sagt, men jeg fikk aldri noen der av den arten, bare abbor, hvor du minst måtte opp i 50 stk før nåla på fiskevekta passerte en kilo.

Det var i dette området at Julius Briskeby en vinterdag like etter krigen skaut så mange tiurer at han knapt klarte å frakte dem til bygds. Hele sju stykker ble det, og de fleste hang uttapå sekken. Så store var de. Det ble ei tung bør å bæra det i laussnøen på ski.

Det var her ved søre enden av Hesterær at Peik begynte å riste ivrig på rumpa, det var tydelig at han hadde haralukta i nåsan. I avbeita blåbærlyng så jeg flere dynger med fersk haralort, det var nok ikke lenge før Peik fant pusens dagleie nå. Jeg fikk finne meg en stann og postere. Bare et par hundre meter unna var skogsbilvegen som lå inntil det ca. en kilometer lange og smale vatnet Aklangen. Dit gikk jeg mens jeg ventet på uttaket.

Jeg hadde ikke stått der lenge før jeg hørte noen sparsomme bjeff, men som raskt gikk over til full ausing. Haran hadde nok lurt seg av sitt leie uten at bikkja hadde sett den, derfor ikke noe beskrik.

Det var seint på høsten, men en mild høst uten frost og snø gjorde at det var utrolig grønt enda. Det burde vært is og snø på vatna nå, så jeg var spent på om haran hadde inntatt vinterpelsen. Losen turet først opp mot Kampehøgda, snudde der oppe, og kom så bratte lia sør og nedover mot Minnerstusetra. Her ble det tap en stund. Hadde haran gått på vegen, tru? Dette var omlag to kilometer lengre ned enn jeg stod, men jeg fikk være oppmerksom. Haran kunne ligge langt foran og særlig om den hadde tatt vegen fatt. Det var vanskeligere for bikkja der og da gikk losen saktere.

Haran kom den, i vegen og hvit som et laken var den. Den hadde god tid når den kom i mot meg. På snaue hundre meters hold stoppet den plutselig opp, satt der midt i vegen og lydde etter bikkja bak seg. Øra på`n flagret fram og tilbake. Han lurte vel på om hvor lenge det var trygt å sitta der, og da losen kom farlig nær, reiste han seg og kom videre mot meg der i vegen. Jeg gjorde meg klar til å brenne av et skudd da den lurte meg. Haran kastet seg av vegen og ned mot vannkanten hvor den kom ut av syne for meg. Snart kom Peik stødig losende i vegen. Stoppet litt opp der haran hadde søtti og lyttet, før han fortsatte til der avkastet var. Her ble det tap. Det var spennende å se hvordan bikkja systematisk leita seg fram. Først litt tilbake i vegen, så tilbake til avkastet og litt lengre fram også, men inga haralukt i vegen heller.

Peik, som var noe opp i åra blitt, hadde god erfaring. Han tok til å leite på begge sider av vegen nå. Først den gale sida, så den riktige der haran hadde hoppet ned og blitt ute av syne for meg. Dette var utrolig spennende, det var jo ikke mer enn 10 meter ned til vannet, og der en stann måtte jo haran ligge. Jeg hadde hele tida holdt godt øye med der den forsvant, og hvis den hadde fortsatt enten oppetter eller nedetter strandkanten, måtte jeg jo ha sett den. En hvit hara mot grønn bakke er lett å oppdage.

Jeg gikk vegen ned til avkastet jeg også. Dette ville jeg se på om bikkja klarte å finne igjen spora og om lukta fremdeles satt i. Det hadde jo gått ei god stund.

Peik bevegde seg sakte framover nå, og helt korrekt etter der haran hadde hoppet. Da bikkja var snaue to meter fra det våte element, strekker det seg ut en stor, hvit hara, og plasker rett ut i vatnet! Peik skreik i noe voldsomt, og gjorde samma stupet rett ut i Aklangen. Det var full los uti vatnet, og det var aldri mer enn to-tre meter mellom hara og forfølger der de svømte om kapp mot stranda på andre sida, omlag 50 meter unna. Dette var litt av et syn: En hara på svøm og ei bikkje fullt halsende etter, helt opp i bakstussen på rømlingen.

Somme tider kom det noen rare lyder fra Peik, han fikk vel vatn i kjeften, slik som han gapa og gaulet. De kom seg til lands begge, tok en rask avristing av vann, pelsen hadde blitt våt. Det sprutet mest av haran, den hadde mest ull.

Losen drog så opp i bratte lia i retning bygda og ut av hørevidde. Det tok over to timer før Peik kom tilbake, hoppende over steina i innoset til Aklangen.

Storfisken i Skjerva

Fortalt av Ole A. Lillemoen

Jeg stod neri Skjervevatnet og fiske med mark da det plutselig beit på en fæling! Jeg sleit og sveivde, men var ikke kar om å få inn fisken. Så fekk jeg se at fisken stod kilt fast mellom to steiner uti der. Plutselig ga stanga etter, og kroken kom flygendes i lufta. I kroken satt kjevebeinet til auren fast, og det var så digert som en bøttehank!

Jeg tredde på ny mark så fort jeg kunne og heiv utatti. Jommen beit fisken på att, og denna gongen fekk jeg den opp på land. Men fisken var så diger at jeg måtte ha trillebår for å få`n med meg hematt.

Hvis du ikke trur meg, så kan du gå bak låven og se. Der står trillebåra enda!

Gulbrand Rudsengens storabbor fra Skjervevatnet i 1964.

Du har aldri sett fint tømmer, du!

Nils Svingen som jobbet med å hugge honflis klaget rett som det var til almenningsbestyrer Sakshaug på kvaliteten på stokkene. Ofte hadde stokkene for mye svartkvist og var ikke brukbare som takflis. Stokkene skulle heller ikke være for grove. Slike stokker irriterte Nils. «Nå var det vel fint tømmer», sa Sakshaug. «Du har ikke sett fint tømmer du da», svarte Nils.

ONKEL SÅS

Hans Morstad forteller om Peder Myrvold som ble kalt for Onkel SÅS:

Det siste som gikk ut av saga var «honratet», det vil si honbord som ikke kunne selges. Dette ble kappet opp til ved. Onkel SÅS jobbet med dette. Hans Morstad forteller at han var med Onkel SÅS og kjørte hest og slede med honved. Han hadde en blakking (hest). Onkel kjørte honved til hyttene på Skjerva. Hans forteller at han som liten gutt satt på honlasset. Det var skummelt å sitte på lasset. Den gamle brua på Skjervetråkket var smal, og han var redd for å falle uti elva. Onkel SÅS var snill og forsiktig. Når siste honbordet var kappet, tok han av seg lua til hilsen og tørket snusen som rant fra munnvikene. Onkel SÅS var snill og forsiktig, men det kunne gå fort unna, forteller Magne Morstad. Magne tok imot honplanker utenfor saga. Onkel SÅS ble satt til å skjære honbord en dag. Han var ikke vant til det, så han fikk det fryktelig travelt i det uvante arbeidet. For å være effektiv, kastet han ut honbord fra plankeluka på saghuset. Et av disse bordene traff Magne Morstad midt i fjeset. Magne kjente blodet renne fra lua og ned i ansiktet. Da han fikk tørket blodet fra øynene, så han opp på luka, og der stod det en bekymret Onkel SÅS som var redd for at han hadde hatt ihjel gutten.

Ved en annen anledning var det en kar som skulle drive gjøn med Onkel SÅS og Blakken. Onkel SÅS dreiv og lastet på honkapp på kjerra, når denne spilloppmakeren stod og godpratet med Blakken. Karen krysset tømmene under hesten, men Blakken skjønte hva som foregikk og brød seg ikke om det. Han gikk rolig dit han hadde vært sist, så det ble ikke noe oppstandelse og moro med dette spiket.


Åbbåren som var så lei seg

Ole fortalte om den lille åbbåren i Aklangen som var så lei seg. Den store åbbåren kom svømmende og spurte: «Hvorfor er du så lei deg, lille venn»? «Jo, du skjønner det», sa den lille åbbåren. «Jeg er så liten at ingen vil fiske meg». «Å bare vent til`n Ole Lillemoen får deg du», sa den store åbbåren. «Da blir du jøtt diger du òg»!

Je åt nå før je reiste

Kjell Morstad forteller at Lars Skjelbreia kjørte med hest til bygds om vinteren. En gang var han nedom garveriet på Sand på Roa. Etterpå gikk turen til Gran, der han hadde butikkærend. Turen var lang og kunne vare brorparten av dagen. Folk hadde bedre tid den gangen. På vegen hjem stoppet han innom Morstad. Lars bandt hesten og gikk inn. Moren til Kjell bød Lars på mat. «Je åt nå før jeg reiste», sa Hans og takket beskjedent nei til et måltid. Veien hjem gikk over Gullenhøgda og hjem til gården på Skjelbreia.

To muntre Skjerva-karer. Ole G. Rudsengen (f. 1974) og Ole A. Lillemoen (f. 1919)! Bildet er tatt høsten 2018.

Våt brok og dasspause

Det fortelles at en kar som het Fredrik hadde jobben med å trille tømmer inn på sagbordet. En dag måtte han så jøtt pisse, så han dro ned buksa og slapp «utstyret» ut der han stod. En av hestekjørera sneik seg innpå han bakfra og dro opp buksebaken på Fredrik som gjorde sitt fornødne og da gikk det som det gikk. Han pisse på seg, og gikk med våt bukse resten av dagen. En annen dag sa Fredrik at han måtte gå på dass. Han hadde en tendens til å fly ofte på dass. Kjell Morstad skjønte nok hva som foregikk og sa til en av de andre karene at det var tomt for dasspapir på utedassen. «Stikk opp tel`n Fredrik med denne avisa, du, så`n får tørke seg bak». Karen gikk opp på vollen og reiv opp dassdøra. Der satt Fredrik og røykte med buksa på. Han unte seg ei røykepause.


Farlig episode på kænta (honsaga).

To karer skjøv stokken mot sagbladet og videre slik at honbordet i sin fulle lengde ble skåret. Den fremre arbeideren rusle framover med stokken, han som gikk bak skjøv på. Når planken var ferdig skåret, stoppet den fremre arbeideren og skulle velte ned honbordet gjennom ei luke i østveggen på saghuset. Men en gang slo planken tilbake, slik at sagbladet tok tak. Planken fòr som et prosjektil gjennom lufta og traff veggen så det smalt.

«Du er en kælv! skreik Hva sa til den andre sagføreren.. «Var det ikke du som kjørte på kjænskje, Hva sa», sa den fremre arbeideren rolig.